Da høsten var som klarest ??“ en september ettermiddag
strømmet skjebnen ut små gnister på Vålerenga.
Bud gikk ut over byen ??“ til kvinne og til mann
om at kjerka opp i parken sto i brann.
Det var mange som tok veien ??“ som følte de måtte dra
opp til småhus og stille gater ??“ mellom Galgeberg og Etterstad.
Flammen dannset i kvelden ??“ lyste mot åsen bak
da Vålerenga kjerke ??“ fikk himmel`n sjøl til tak.
Så mange minner ??“ og tanker ??“ lever i en menneskekropp
knytter oss til steder der vi vokste opp.
Kjærlighet til ei gate — til et hus og til en gård
der vi brukte våre aller beste år.
Og mange som stod der i parken ??“ var døpt i kjerka engang
og hadde spasert over gulvet ??“ mens bryllupsklokka klang.
Flammen danset i kvelden ??“ lyste mot åsen bak
da Vålerenga kjerke ??“ fikk himmel`n sjøl til tak.
I parken — stod det menn — som hadde spelt fotball siden dem var små
og siden ble helter for Klanen på Store Stå.
Der sto unge, menn og kvinner ??“ som hadde flytte inn i seinere år
for å gi nytt liv til en del av byen vår.
Og orgelet spilte aleine ??“ jeg sverger på at det er sant
og kjerkeklokka ringte ??“ da taket til slutt forsvant.
Naken, grå og øde ??“ som en skygge mot åsen bak
sto Vålerenga kjerke ??“ med himmel`n sjøl til tak.
