Sе tetnet tеken til sist
Sе vandrer vi endelig til Dшdheimsgard.
Tilvaerelsens morkeste elementer
har stenket jorden med en gravskjendig ild.
Jaget av lyset inn I tusener av mшrke еr
har dеrenskap av menneskers lavmеl havnet
Forst sе grеt vi, men sе drakk vi,
og frydes nе over smerten de mе lide
Hvorhen, sе fortumlet samler de seg,
under Jahves undertrykkende trone.
Evighetens herskende fader
har for dem gjort glede til sorg.
For himmelen har brutt sammen,
dithen vil de ikke finne vei.
For VI har drevet vekk den gode,
gjennom den ypperste og hoyeste makt.
Senket himmelens motbydelige glans.
Og sе vent hjem til det ulme, mшrke dyp.
Som en hird av sortsjelede riddere,
ikledd den evige natts tеke.
Styrket av den belge sol,
og dшden over de som provde е felle oss.
En frеtsende stank av rеttent blod,
av himmelens styrtede sonner.
Dunster opp fra fortapelsens avgrunn.
Vi gremmes over deres lyse minner,
men hyller deres dшd